Det måtte en europeisk konflikt og et pågående feilslått grønt skifte til for å våkne.
Matsikkerhet og beredskap er kommet høyt på agendaen, men hva gjøres?
Tom 24.10.22
Innledningsvis en status på global matvareproduksjon.
Ifølge en ny rapport fra Pesticide Atlas kommer det frem at den globale bruken av plantevernmidler, til en verdi av 130 milliarder dollar, har steget med 80 % siden 1990
Rapporten belyser også at plantevernmidler er ansvarlige for anslagsvis 11 000 menneskelige dødsfall og forgiftning av 385 millioner mennesker hvert år, og rammer det biologiske mangfoldet.
Bevisene er skremmende.
Plantevernmidler har tatt knekken på rundt 30 % av bestander av åkerfuglbestanden og gressmarks- sommerfugler siden 1990.
Nesten én av ti av Europas bier er nå truet av utryddelse på grunn av bruken av giftige kjemiske formuleringer i ugressmidler, plantevernmidler og gjødsel.
En kanskje enda mer skremmende trend er at økt bruk av antibiotika i store deler av europeisk landbruk fører til økt antibiotika-resistens i befolkningen.
Antibiotika var en av de største fremskritt innen medisinen på 1900 tallet, men gradvis økende bruk av antibiotika som tilsetning til dyrefór og i forbindelse med fiskeoppdrett, er den naturlige flora av mikroorganismer både i naturen generelt og hos den enkelte pasient som behandles med antibiotika blitt forstyrret.
En viktig følge av dette er oppblussing av infeksjoner med mikroorganismer som tidligere ble holdt i sjakk ved naturlig antibiose (ofte kalt opportunistiske infeksjoner, for eksempel av sopp eller av sykdomsfremkallende tarmbakterier).
Den naturlige bakteriefloraen hos mennesker også under press fra kunstige tilsetningsstoffer.
En annen viktig følge er utviklingen av bakteriestammer som er resistente mot de kjente antibiotika.
I de senere årene har det vært en sterk økning av infeksjoner med antibiotikaresistente bakterier.
Skal man for eksempel foreta en operasjon eller transplantasjon, blir dette sterkt frarådet eller ikke utført på antibiotikaresistende personer.
Visste du at utenlandske poteter er gasset i flere omganger for å holde seg i lang tid.
Norske matprodusenter er dyktige og opptatt av kvalitet og trygg mat.
Er det ikke en fornuftig tanke at vi må ta vare på de få matprodusentene vi har igjen i Norge.
Vi leser nå om at andre land nå har fokus på å forsyne egne borgere.
Å basere den norske matvareforsyningen på økt import strider også mot beredskapsmessig sunn fornuft.
Det er ikke nødvendigvis et mål å legge til rette for økologisk matproduksjon i hele landet, men dette må kunne tilrettelegges og gjøres økonomisk mulig for de som har ressursgrunnlag og vil satse på det.
Her er det dialog med produsentene og konsumentene som er nøkkelen.
Forbrukermakta er stor, men avhenger kunnskap, vilje og nå om dagen, prisen.
Kunstgjødsel er blitt en kostbar innsatsfaktor som det kanskje ikke vil bli ubegrenset tilgang på fremover grunnet råvaretilgang.
I Norge er det både fokus og forskning på økologisk landbruk, men for å få mest mulig kroner ut av jordveiene, har de fleste til nå valgt kunstgjødsling. Det er mange spennende gjødslingsalternativer under utvikling også.
På verdensbasis er det beregnet at et 100% økologisk landbruket vil beslaglegge 30% mer areal for å få samme matvarevolum, og det er selvsagt et tankekors med flere munner å mette og allerede overbelastede arealer.
Men en positiv trend for kloden og et paradoks for klimakriseforkynnere, er at kloden er blitt grønnere og plantene mer robuste fordi vi har fått noe mer plantegjødsel i form av CO2. Det har blitt mer planter på mellom 25 og 50 prosent av verdens plantedekte områder. De siste 20 årene har 36 prosent av Afrika blitt grønnere.
Samtidig kaster vi milliarder ut av vinduet for å stue mikroskopiske mengder CO2 bort på havbunnen.
Snakk om å øse vann fra nedløpet og opp i takrenna.
Årets landbruksoppgjør er for lengst spist opp av økte priser på gjødsel, strøm og drivstoff.
Matvarekjedene mistenkes for å stikke av med en stor del av fortjenesten, og matprodusentene legger daglig støvler og hansker på hyllene for godt. Neste generasjon foretrekker jobber der de får betalt for strevet.
Distriktene avfolkes, og vi blir beredskapsmessig mye mer sårbare.
Nå er situasjonen kritisk, og det må handles raskt.
INP ønsker å ta et skikkelig grep for å sikre nasjonen matsikkerhet ved å gi matprodusentene vilkår for overlevelse og utvikling. Dette innebærer en rekke inngripende politiske handlinger.
En liten tanke som slo meg.
Hvorfor kan ikke kommunale myndigheter bli fristilt til å velge å kjøpe lokale matvarer til sine institusjoner og kantiner?
Kall det gjerne klimavennlig og miljøvennlig om det er det som skal til.
Eller strander det på EØS direktiver kanskje?
Skal vi få frem vår politikk, så trenger vi din støtte.
Meld deg inn og gjør en forskjell.
