Det er sikkert de som undres over hvorfor et Industri- og næringsparti er sterkt imot vindkraftverk også på havet, når de blir fortalt at havvindkraftverk blir solgt inn som et nytt industri eventyr.

Ja man har rett, det er et EVENTYR i ordets rette betydning, ikke noe annet.

I beste fall kan vi gå med på å kalle dette symboltiltak uten noen målbar effekt for klimaet,  men et miljøproblem av dimensjoner.

INP har tillitsvalgte med lang arbeidslivserfaring og vi forsøker så godt vi kan å innhente kompetanse og kunnskap på saksfeltene vi uttaler oss om.

Konsekvenspolitikk ligger til grunn for våre synspunkter.

Dette oppfordrer vi flere av Stortingspartiene også å gjøre, det kan på det sterkeste anbefales.

Å ha folk sentralt i organisasjonen som kan se saken fra flere sider er INPs store styrke.

INP mener havvindsatsingen er helt feil ende å begynne i.

1. For det første mangler det en konsekvensutredning. Det hadde vært greit å undersøke litt fakta og hvilken betydning disse havvindturbinene vil ha å si for eksisterende næring og ikke minst for det marinebilologiske mangfoldet. Bisfelol A beveger seg som kjent oppover i næringskjeden via den som mottar den først fra vingene, fisken.
2. For det andre er det ikke mangel på kraft i Norge som er utfordringen. Utfordringen er at vi eksporterer kraft til resten av Europa og importerer strømpriser vi aldri har sett maken til. Å prioritere det norske markedet, ville løst problemet og unødvendiggjort hele vindkraftverk satsingen.Norge har mer enn nok kraft for overskuelig fremtid, vi må bare omprioritere. Det vil si å politisk begrense eksporten av kraft inntil det norske markedet er dekket til en garantert maksimal pris som står i et rimelig greit forhold til produksjons kostnaden.

Slik vi ser det vil havvindkraftverk gi svært få arbeidsplasser.

Selve turbinene, vingene og tårnet (det som er synlig over overflaten), lages ikke i Norge og vi har ikke planer eller kapasitet ved våre smelteverk og verft, til å produsere 1.500 stk.

I 2020 produserte 1.200 vindturbiner 9,9 TW.

Regjeringen legger opp til at disse 1.500 skal klare å produsere 11-12 ganger så mye, når de sier at disse 1.500 skal levere like mye som eksisterende vannkraftverk gjør. 

Til sammenligning produserer vi vannkraft i størrelsesorden 140 TW

Dermed skal dette fraktes ca. halve kloden til fastlands Norge, for å bli tilpasset understell og klargjort før det skal fraktes ut i fjæresteinene, og ut på norsk sokkel.

INP vil be regjeringen legge dette til i sitt klimaregnskap og opplyse administrasjonen for Parisavtalen om disse økte Norske klimautslippene inkludert utvinning av metaller, produksjon, fundamentering og transport av hele vindturbinanlegget.

Vi regner ikke med at alle klimautslipp blir tatt med, ferdig installert på norsk sokkel inkludert frakt av vedlikeholdspersonell ut og inn i driftsperioden.

Det må legges til grunn et "Fra vugge til grav" klimaregnskap.

Det finnes et potensielt marked på understell og undevanns installasjoner for norske bedrifter og noen skip. I en avgrenset periode vil det være noe å gjøre, deretter vil det avvta og igjenstå tilfeldige oppdrag når været tillater det.

Satsingen er ikke forankret hos næringen som i dag har sitt utkomme i havet og særlig i det enorme området det skal satses.

Fiskerinæringen er ikke blitt invitert til å legge frem sine synspunkter.

Det er helt spesielt, men ikke uventet da fiskerne nok blir ansett for å være imot en slik satsing.

Det er ennå ikke funnet en god måte å frakte vedlikeholdspersonell til og fra turbinene.

Man har hatt seriøse planer i prosjektfasen om små spesialkonstruerte italienske helikoptere som skal fire en vedlikeholds arbeider opp og ned. Helidekk blir imidlertid for dyrt, ca 150 millioner pr stk

Vi ville dermed innført en helt ny sikkerhetsrisiko på norsk sokkel som oljenæringen aldri ville tillatt eller fått lov til av petroleumstilsynet, PTIL.

Denne løsningen ser ut til å bli lagt bort, heldigvis.

Man satser antagelig på frakt av vedlikeholds personell på båt, noe som er svært tidkrevende, irriterende lite effektivt og kostbart. Dette på grunn av avstand, og ofte må man vente på et værvindu før man drar ut, og ikke skjelden må man returnere med uforrettet sak.

Særlig utfordrende er denne løsningen fordi man da antagelig vil velge "Walk to work".

Det vil si at spesialbygget båter kobler seg opp til søylen på vindturbinen slik at arbeideren kan spasere over fra båt. Dette fungerer forsåvidt greit i andre farvann lenger sør og i roligere farvann enn vi har her på nordligere breddegrader.

I England har det gått noenlunde greit. Noen uhell har det riktignok vært, et par bein og noen armer har gått med, men shit happens, økonomi går tross alt foran sikkerhet på norsk sokkel.

Skulle bare mangle, tenk deg den dagen en vanlig arbeider og hans familie skulle trumfe selskapets behov for god økonomi, profitt, bonuser og hårete mål.

Utfordringen med denne løsningen heter signifikant bølgehøyde. Eksisterende "Walk to work" løsninger har innlagt en begrensning på to til tre meter bølgehøyde og en faktor på bølgelengde, litt avhengig av båtens størrelse.

De av oss som har vært en tur eller to offshore vet godt at de dagene der vi har nærmest flatt hav, er svært sjelden, i hvertfall fra september til juni.

I tillegg kommer iskast fra nærliggende vindturbiner som nok vil begrense ferdselen i området.

Det er ikke funnet noen løsning på avskalling av plast fra vingene.

Det er gjort noe forsøk med karbon belegging, men tenk den den overskriften i media.

"Miljøsatsingen som ble avhengig av karbon som de er imot"

Avskallingen er nesten dobbelt så stor som fra vingene på land, på grunn av havsalt som nærmest "sandblåser" de utsatte vingene. Norge vil dermed bidra til mange tonn microplast i havet. Vi bidrar allerede med mye, men nå tar vi ett steg opp i ligaen for verstingene.

Det er uavklart hvilken tilsynsmyndighet som skal ha ansvaret for havvindkraftverkene.

INP legger til grunn at det ville være naturlig for PTIL å utføre denne. De har ihvertfall noe erfaring med norsk sokkel og de forholdene som her råder.

Vindturbiner er som kjent avhengig av vind for å produsere. Men ikke for mye vind, 12-14 m/s, og ikke for lite, 3-4 m/s.

Det siste skjer faktisk oftere enn en tror i Nordsjøen, men det er heller skjelden vi ikke har mer enn det første. Det vil si at i lengre perioder vil vi ikke kunne produsere på grunn av for lite og for mye vind. Vindturbiner/ generatorer på denne størrelsen har problemer med å takle farten på vingene når vinden passerer 12-14 m/s og eller mindre enn 3-4 m/ s.

Havvindkraft er derfor ansett som svært ustabil.

Det er ingen som har planlagt hvor nedslitte vinger skal deponeres.

I Danmark har man store utfordringer med at næringen graver dem ned. Det tar imidlertid en del hundre år, om ikke tusen, å bryte ned gjenværende plast og rusfritt stål.

Lyd fra turbinene blir antatt eller mistenkt å være årsaken til den økte mengden pattedyr på avveie. Dette vet vi alt for lite om, men nok til å ta det med som en bekymring.

Fisken er, ifølge litt forskning, ofte utsatt på grunn av lite gyting der de tidligere var tilstede i områder der det i dag står havvindkraftvetk. Om disse har funnet seg nye steder å gyte finner jeg ikke noe forskning på.

Vi i INP vil kreve transparent selskapsstruktur fra produksjonsselskapene.

Vi har sett at selskapene som etablerer seg som operatører ofte registrer seg på Caymanøyene, Marshall Islands osv.

Dette er svært ofte for å unndra seg selskaps skatt og unngå å bli straffeforfulgt dersom noe galt skjer.

INP vil også kreve at det blir krav til avsetting av økonomiske midler som blir øremerket til riving og destruksjonen ca 15 år etter installasjon, fra dag en-1.

Ofte selger disse kreative selskapsformene seg ut og omstrukturering gjør at selskapet som har forpliktet seg er forsvunnet. Dette skjer ca 6-7 år før riving og destruksjon. Midlene skal hver år avsettes i en norsk finansierings institusjon, som ikke under noen omstendigheter skal kunne røres

INP mener hele næringen vil kreve for mye overføringer fra staten, ikke bare i prosjekt fasen, men hele livet.

Det er ikke identifisert kunder eller fremlagt en forretningsplan, noe som er naturlig å ha gjort på dette stadiet. Derfor er dette ikke bærekraftig for å bruke et slitt uttrykk fra 80 tallet.

Det hersker full forvirring internt i regjeringen, hvorvidt vi skal forsyne Europa med havvindkraft, Norge eller begge deler.

Hele Europa er et umettelig marked.

Legger vi kabler også den veien, vil vi tilknytte oss det europeiske kraftmarkedet enda tettere og det vil bli vanskelig å få ned strømprisen til det normale igjen.

Vi i INP ser at regjeringen her forsøker å tåkelegge sitt standpunkt om å stanse alle konsesjoner for eksportkabler.

Å kalle planlagte eksport kabler fra vindkraftverk for "Hybridkabler" er velkjent tåkeprat fra denne regjeringen.

Equinor og alle andre energiselskaper på norsk sokkel betaler 78% skatt.

Dersom produksjonsselskapene mottar statlige overføringer i prosjektfasen og eller får avskrevet tap eller utgifter, bør de også betale skatt etter samme beregning som andre energiselskaper.

Det er gjort svært få beregninger av gjennomsnittlig "break even" på havvind.

Men samtlige tilgjengelige beregninger ligger på et nivå vi i Norge ikke er vant til å betale. Så kommer fortjenesten operatørselskapene naturligvis skal ha på toppen av dette.

Prisen til kunden vil antagelig ligge på rundt 2-2,5 kroner pr kw.

Forbehold om usikre kilder fordi disse tallene er så til de grader utilgjengelige og kortene holdes tett til brystet.

Poenget er at havvind kan ikke bidra til å senke strømpriser i Norge på grunn av høye produksjonskostnader.

De vil tvert imot forsterke og etablere en fast høy strøm pris, om ikke hele havvindkraftverk satsingen skal gå med underskudd, og store overføringer fra staten hvert eneste år.

INP stiller kun ett spørsmål til slutt:

Hvorfor grise til verden enda mer med havvindkraft når vi kan bruke disse milliardene på å oppgradere eksisterende vannkraftverk?