Norge har sagt at vi skal kutte våre klimagassutslipp med 55%.
1,38 promille av verdens klimagassutslipp skal altså halveres innen 2030.
Det finnes ingen i denne verden som faktisk kan fremlegge en, om ikke annet, en sannsynlighetsregning / analyse som tilsier at dette kan måles eller hindre kloden i å koke.
Norges medlemskap i Parisavtalen har kun symbolsk verdi akkurat som tiltakene er symbolske. Det som imidlertid ikke er symbolsk er pengebruken. Den er til gjengjeld hinsides all fornuft.
Nå viser det seg at C02 månelandingen i Brevik må skrinlegges dersom staten ikke går inn med ytterligere en god milliard.
INP ønsker alle gode prosjekter som kan skape vekst, gi gode avkastninger og skape norske arbeidsplasser velkommen. Men vi ønsker en mer normal tilnærming og krav til realisme i investeringer som skal kunne utløses fra statskassen.
Krav som er helt normale er at teknologien er såpass utprøvd at det i hvertfall er en viss sannsynlighet for at den virker, kunder er identifisert, at det ikke medfører ekstra overføringer fra staten og eller at de holder seg innenfor budsjettet, at foretingsideen medfører vekst og at overføringer skal tilbakeføres når og dersom prosjektet blir så lønnsomt som der loves i søknaden at det faktisk er.
Dette ser ikke ut til å være tilfelle i den hodeløse klimasatsingen vi nå er historisk vitner til. Hva historien vil si om oss, kan vi bare forestille oss.
INP ønsker å ta ned klimasatsingen til et realistisk mål, fratre Parisavtalen og ta en ledende rolle som verdens "plast i havet politi", noe som faktisk er målbart og gjør en forskjell for kommende generasjoner.
La oss rydde i verdens matfat.
Hver nasjon kan gjøre verden til et bedre sted å bo, vi i Norge kan gjøre det ved å igangsette prosjekter som gjør noe for miljøet.
Så får heller andre nasjoner som faktisk bidrar til klimagassutslipp av litt størrelse, gjøre noe for klimaet om de selv mener det er mulig.
